Judasbrevet - en kort introduksjon

Innledning
Første gang jeg hørte noen stille spørsmål om Judasbrevets rettmessige plass i NTs kanon var i et TV-intervju med Jacob Jervell for mange år siden. Han ble spurt om det var noen bøker han skulle sett at helst ikke hadde vært med i Bibelen, og han svarte umiddelbart: "Judasbrevet og 2. Peters brev!" . I ettertid har jeg forstått at han ikke er alene om et slik syn. Av flere grunner blir disse to brevene ofte introdusert sammen. De hører til gruppen ”katolske” eller ”allmenne” brev, og:

”Moderne lesere er ukomfortable med deres plassering i NT. De beskriver en skuffelse over den ensidige vektleggigen og middelmådigheten i 2 Peters brev, og blir satt ut av Judasbrevets uforsonlige og oppgitte tone”*

- som var omtrent den begrunnelsen Jervell også ga i intervjuet.
Brevene adresserer også de samme utfordringene, og det er slående likhet mellom 2 Pet 2:1-8 og Jud 4-16.

Forfatterskapet
Forfatteren introduserer seg selv som Judas, bror av Jakob. Judas var et vanlig navn og det er flere som er nevnt i NT. I listen over apostler nevner Lukas foruten Iskariot også Judas sønn av Jakob (Luk 6:16 & Apg 1:13). Men siden det står ”sønn” og ikke bror, og siden Judas i v 17 antyder at han ikke er apostel, kan vi med stor sannsynlighet se bort fra ham. Siden Jakob er den ”legitimerende” person og brevet er allment, er det overveiende sannsynlig at Jakob var kjent av mange. Vi vet også at Jakob, Jesu bror, fikk en framskutt lederposisjon i Jerusalem-menigheten (Apg 15). Vi har også navnet på fire av Jesu brødre, hvor Jakob og Judas er nevnt sammen med Simon og Joses (Mark 6:3). De øvrige personene ved Judas er lite trolige som forfattere, og det er heller ingen referanse til at disse har en bror ved navn Jakob. Jeg velger derfor å holde på at det er Judas, Jesu og Jakobs bror, som er forfatteren, selv om det er mange som tror at forfatteren har brukt pseudonym.

Innhold
Den ene kapitelet som brevet består av, oppfordrer til å kjempe mot vranglærere for den rette kristne tro. Vranglærerne blir dømt i harde ordelag med sterk billedbruk og metaforer fra jødisk litteratur.

Vranglærerne:	De kristne:
* fornekter troen v 4	* oppbygges i troen v 20
* mangler Ånden v 19	* ber i Ånden v 20
* ødelegger kjærlighetsmåltidet v 12	* bevares i kjærlighet v 21
* dyster mørke venter dem v 13	* venter på evig liv v 21

Doxologien
Judasbrevets avsluttende vers (24-25) blir av og til brukt som en avsluttende lovprisning ved gudstjenester. Det er mye mulig at den allerede da brevet ble forfattet hadde en tilsvarende bruk ettersom formen er liturgisk:

Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen.

Det er interessant å legge merke til at selv om det verken var en utviklet treenighetslære eller klare definisjoner av Jesu guddommelighet i den første menighet, var det ikke klart skille mellom Fars og Sønns rolle som ”Frelser” eller som adressat for den avsluttende lovprisningen.

* John Norman Davidson Kelly: A commentary on the epistles of Peter and of Jude
Hendrickson Publ. Peabody, MA 1988 s. 223

Anbefaler dansk wikipedia: Judasbrevet